Før 1950 var bilen forbeholdt de virkelig velstående her til lands. I perioden fra 1950 til 1970 skjedde det derimot en merkbar utvikling. Vi begynte i større grad å gjøre oss avhengig av dette transportmiddelet, og reisevanene våre endret seg.
I tiden rett før 2. verdenskrig, var det cirka 100 000 biler i Norge. Det vil si at det var omtrent én bil per 50 innbyggere. Kun 20 år senere fant man en bil hos hver annen familie, sånn rundt regnet.
Etter krigen var det lenge restriksjoner på import av biler fra USA. Knappheten på dollar førte til en nedgang i produksjonen av amerikanske biler, som utgjorde en hoveddel av bilimporten før krigen. Skulle man ha bil måtte man søke om kjøpetillatelse, og det var strenge krav. Det var kun de som måtte ha bil i jobben som fikk innvilging. Dette gjaldt for eksempel handelsreisende og leger.
Først høsten 1960 ble denne rasjoneringen helt avviklet. Derimot hadde man løsnet litt på tøylene i perioden, ved å inngå handelsavtaler med Russland, Sverige og Tsjekkia. Derfor kunne nordmenn nesten fritt kjøpe Moskvitch, Volvo og Skoda. Når også England, Tyskland og Frankrike lanserte et bredere utvalg, gikk bilsalget til værs, og allerede i 1973 var det én million kjøretøy i Norge.
Allerede i 1952 så man jernbane og bil var omtrent sidestilt hva gjaldt persontransport, og i perioden mellom 1946 og 1970 så man en halvering av persontransport på trikker og t-baner, og også NSBs persontrafikk hadde hatt en nedgang.
Infrastrukturen utvikles
Etterhvert som bilparken økte, måtte også infrastrukturen utvikles. Det måtte legges til rette for denne endrede måten å reise på. Veier, tuneller og broer ble bygget, og man så også en endring i boligplanleggingen. Derimot skulle det vise seg å bli en utfordring. Bilparken økte i en forrykende fart, mens det tok tid å bygge et tilfredsstillende veissystem. Mot slutten av 60-tallet oppstod store problemer med rushtidstrafikk, og man begynte å se hvilken forurensning bilene utgjorde. Derimot var det nok få som egentlig brydde seg om dette, da gleden over den friheten en bil ga dem, overskygget miljøkonsekvensene.
Det at flere og flere kunne ta seg råd til å kjøpe bil, gjorde noe med livskvaliteten til oss nordmenn. Vi følte oss friere, siden vi nå kunne reise når det passet oss.
Dessverre førte økningen i bilbruken også til flere dødsulykker i trafikken her til lands. Den gangen hadde ikke en gang bilene sikkerhetsbelte. Over 6000 mennesker ble skadet eller drept i trafikken i 1960, og tallet økte og i 1971 var det nærmest fordoblet.
I dag har vi langt sikrere biler, og vi har sikkerhetsbelter, airbag, Evofilm solskjerming og annet nyttig utstyr.
I dag finnes det nærmere tre millioner biler i Norge, og i 2018 var det 147.929 nyregistrerte biler, altså biler som ikke tidligere har vært registrert i Norge. Når det kommer til bensin- og dieseldrevne biler har det vært en nedgang, mens hybrid- og elbilsalget har økt. Vi tenker nok mer på miljøet i dag, men fortsatt er nok friheten det viktigste for oss.